Med et lite stadion og en spillerstall som koster mindre enn én Manchester City-reserve. Hvordan i all verden er Luton Town en hårsbredd unna Premier League?
En klubb med historie for hevde seg i høyere vektklasser som tør prøve å bevise at man ikke trenger penger for å oppnå Premier League-status, skriver The Independent-journalist Lawrence Ostlere etter sitt besøk på Kenilworth Road.
Vi har oversatt hele den treffende artikkelen til norsk. Les og nyt!
Én time før avspark i ligaoppgjøret mot playoffkollega Middlesbrough er det fullt i Luton Towns klubbshop. Den lille bygningen som ligger utenfor Kenilworth Road er som et provisorisk klasserom. Det er koselig inne i den gamle brakken, men når du har sikret deg en drakt, krus eller lue gjelder det ingen vei tilbake. Da gjelder det å vike for de andre som vil inn.
«Som et provisorisk klasserom»
Dette er en annen verden enn ekstravagansen til Premier League. Tottenham Hotspur, for eksempel, kan skilte med den største klubbshoppen i Europa: 5000 kvadratmeter med ren «Spursyness». Der finner du alt fra Spurs-belagte festboller til Spurs Monopol-brettspillet, et auditorium med 100 plasser der du kan fylle på med enda mer Tottenham-inntrykk i myke seter. Disse to klubbene virker å ha tilhold på forskjellige planeter, men kan likefullt være Premier League-rivaler kommende sesong.
Luton Town har bokset seg opp gjennom divisjonene ved å beseire konkurrenter i høyere vektklasser. Klubbens lønnsbudsjett på ca. 6 millioner pund hadde bare holdt til å lønne én Manchester City-reserve. Bedfordshire-klubben svømmer alltid motstrøms. Lille, men mektige Kenilworth Road er et monument over det. Intimt og intenst, som et nostalgisk og atmosfærisk fjøs. Der 10 000 tilskuere låter som 50 000 når de mener dommeren gjør en feil.
10 000 tilskuere låter som 50 000
Towns etterlengtede flytting til nytt stadion ved Power Court er fortsatt noen år fram i tid. Så hvis klubben skulle rykke opp; hvordan i all verden vil Premier League-gigantene reagere mentalt på at bortefansen må gjennom en trang bakgate og opp en rusten metalltrapp som henger over naboenes bakgårder?
– De vil tro det er en fyllplass, smiler Alex, som er sesongkorthaver på Kenilworth Road. Vi møter ham i supportershoppen Luton Town-sesongkorthaveren gjennom 18 år. Han har sittet på samme plass siden han var tre år. – Men det er vår fyllplass, understreker han.
Til tross for sitt renommé som en av de mest talentfulle managerne i English Football League (EFL), forventet Rob Edwards kanskje en porsjon skepsis fra Town-supporterne da han overtok i november. Han hadde tidligere i sesongen fått sparken i Watford, den bitre rivalen. Under sin aller første pressekonferanse utviste han god humor for å tone ned hvem som var hans foregående arbeidsgiver.
– Jeg forlot ikke akkurat Watford som noen klubblegende, spøkte Edwards.
Med referanse til sitt sorti fra Hertfordshire-klubben etter bare 11 kamper ved roret. Ingen uvanlig skjebne for managere som takker ja til tilbud fra den skruppelløse Pozzo-familien. Watfords eiere. Town-fansen bar imidlertid ikke nag. Valgte heller å takle historikken med å sende et stikk til rivalen.
«Velkommen Rob,» var skriften på banneret som ble flagget i Edwards’ debutkamp borte mot Middlesbrough. Det roet eventuelle nerver og potensiell angst. Selv om ledelse ble til tap. Og etter 2-1-seieren hjemme mot Norwich City i neste kamp, på Boxing Day, hyllet hele stadionet manageren ved å synge navnet hans i flere minutter.
Det skulle vise seg å være den første av mange seirer – og bare to liganederlag – i den suksessfulle resultatrekken som førte Luton Town fra 11. til 3. plass på Championship-tabellen. Og playoffplass i suksessive sesonger.
Luton Town. Klubben med en tett sammensveiset stab der alle jobber med og for hverandre, med begrensede økonomiske midler, har forbedret sin ligaplassering hver eneste av de åtte siste sesongene. Klatret fra nivå 5 (Conference Premier/National League) til toppsjiktet i Championship. Nå er den i berøringsavstand til den engelske toppdivisjonen – Premier League; verdens mest lukrative liga – for første gang på 30 år!
Sammensveiset stab som jobber for og med hverandre
Kontinuitet er hjertet i klubbens progresjon. Nøye planlegging hjernen. Midtbanespiller Pelly Ruddock Mpanzu har vært med på hele oppturen, etter å ha forlatt Premier League-klubben West Ham United til Luton Town i det engelskmennene kaller «Non-League». Å miste suksessmanager Nathan Jones til Southampton føltes som å bli påført et blåmerke, men den forutseende klubbledelsen hadde allerede øremerket Rob Edwards.
Mappen med analysen av Forest Green Rovers’ League Two-vinnende sesong lå klar. Måten Edwards ledet klubben til ligatittelen hadde mange likhetstrekk med hvordan Luton Town selv feide gjennom League Two og League One med rask og aggressiv fotball. De underliggende tallene var ikke tilfeldige. Luton-analytikerne fant til og med positive data fra Edwards’ 11 kamper som Watford-manager. Agerte og ansatte.
Teknisk, karakteristisk, klok og atletisk
Forberedelser har også vært nøkkelen på overgangsmarkedet for Luton Towns rekrutteringsstab. Ledet av klubblegenden Mick Harford, sjefsspeider Phil Chapple og analytiker Jay Socik, har klubben gjort det til en vane å identifisere smarte signeringer fra EFL-divisjonene, samt noen inspirerte lån fra Premier League. Høyreback James Bree forlot klubben i januar, men The Hatters erstattet ham sømløst med Cody Drameh på lån fra Leeds. Han og Aston Villa-utlånte Marvelous Nakamba har bidratt til soliditet på midtbanen. Rekordsigneringen av Carlton Morris fra Barnsley i fjor sommer har vist seg genialt avgjørende. Spissen har allerede levert karrierebeste med 20 ligascoringer.
Luton Town speider etter Luton Town-spillere. Spesifikke typer. Grunnkriteriene er tekniske kvaliteter, sterk menneskelig karakter, ha godt hode og være atletisk. Samt kondisjonssterk nok til å tåle høyt tempo gjennom 90 minutter. Kunne løpe mer enn motstanderen.
Presser hver eneste dråpe ut av enhver ressurs
Luton Town er en klubb som presser hver eneste dråpe ut av enhver ressurs. Ingen Championship-lag har vunnet flere taklinger på den siste tredelen av banen enn Luton denne sesongen. Et vanskelig og grusomt lag å spille mot.
Edwards har funnet balansen mellom en pragmatisk tilnærming og et lag som kan spille fotball. Direkte rute til motstanderens mål er alltid et alternativ med kraften og styrken til spissduoen Morris og Elijah Adebayo.
Luton Town har til og med funnet ut at laget ikke trenger å dominere ballbesittelsen for å vinne kamper. Det kan være en nyttig egenskap i Premier League.
Det som imidlertid virkelig skiller Luton Town fra de andre klubbene er hvordan den blir driftet utenfor banen.
Fritt for rike onkler, millardvelgjørere, sjeiker og liknende. Uten støtte fra gamblingselskaper, som klubben konsekvent avviser tilbudene fra. Klubben ble reddet av sine egne fans da den lå nede etter forrige eierskap. Luton Town eies av genuine og årelange supportere. Administrerende direktør Gary Sweet, styreleder David Wilkinson og aksjemajoritetseier Paul Ballantyne er personlig engasjert i klubbens ve og vel.
– Our owners actually give a shit
«Our owners actually give a shit,» uttalte en av klubbens ansatte til The Independent. Det er alt for mange tilfeller av motsatte erfaringer blant fotballsupportere.
Bill Cole har jobbet for Luton Town FC i fem år. Fast Kenilworth Road-besøkende i 76. Han vil savne det ærverdige stadionet, men ikke felle en tåre når det blir borte. Cole med mange andre har gjennomlevd et halvt århundre av presenterte planer for nytt stadion – som hver gang er endt i skuffelse. Brutte løfter. Tomhet og fortvilelse.
– Power Court er akkurat det klubben har ropt etter så altfor lenge. Jeg håper klubben bygger en metallsøyle foran presseboksen for å minne oss om The Kenny, smiler han.
Bak søylen på Kenilworth Road Stadium utspiller det seg en underholdende kamp mellom to lag i toppen av divisjonen under den ypperste. Gjestende Middlesbrough kontrer seg til pauseledelse, men andreomgangen blir annerledes. Tom Lockyer header inn utlikningen fra en corner og stadionet tar fyr. Morris går i bakken etter lett kontakt fra en utrusende keeper – og blir tildelt straffespark som han selv ekspederer. Town vinner 2-1.
Etter kampslutt strømmer Luton Town-supporterne ut i de trange gatene nedover bakken mot bykjernen. The Hatters vil ganske sikkert ende som nummer tre, med Boro på fjerdeplass. Dersom klubbene skulle møtes igjen i playoffinalen på Wembley – verdens mest verdifulle fotballkamp – vil kanskje seieren denne mandagskvelden ha satt tonen.
Bill Cole har imidlertid opplevd alt. Han kommer kommer med følgende advarsel:
– I 1959 spilte vi mot Nottingham Forest i FA-cupfinalen. Vant 4-0 i ligamøtet to uker tidligere, men på Wembley møtte vi aldri opp.
Uavhengig av hvordan det går i playoffturneringen vil Luton Town FC neppe endre på mye. Klubben går i riktig retning. Framover. Oppover. Uten store pengeinvesteringer. Med forsvarlig forvaltning.
I de ypperste storklubbenes økonomiske tidsbonanza er Luton Town fotballens representant for meritokratiet.
Originalartikkelen: https://www.independent.co.uk/sport/football/luton-town-fc-stadium-manager-b2327054.html
Loading ...